Thorbjørn Kaland

I Vår Herres treningstudio er all trening gratis

Løping er ikke noe man begynner med. Løping gjør vi når vi tar våre første famlende skritt, og hastig, utålmodig beveger oss mot et trygt møbel eller en utstrakt hånd å sikre seg mot. Men noen slutter å løpe på et tidspunkt. Det er synd, - for løping er gratis, krever ingen forkunnskaper eller øvelser. Løping er livsforlengdene, helsebringende, naturopplevelser, sosialt, hindrer overvekt, og gir legemet et godt kraftoverskudd når tunge bører skal fraktes eller på tur med andre.

Blant de mange lag jeg har deltatt i, har Shakespark tatt mest av min tid. Teaterets idrettslag ble etablert i 1974. Jeg ble opptatt på laget i 1988, og blir som yngstemann på laget stadig ertet for den rollen. I 34 år har jeg møtt mine lagkamerater ukentlig der kor hesten trenger kvile i Fjellveien for verbale kappløp. Vi har våre faste løpstrasser, som Fjellveien og rundt Svartediket eller Lysløypene på Fløyen. Som eneste idrettslag føres det treningsjournal etter hver trening, der også de verbale innslag refereres, det være seg teater, litteratur, politikk, filosofi, religion, og noen ganger trening eller fotball, som vi diskuterte langs landeveien.

Foruten de ukentlige løpeturer har vi klubbløp som sesongavslutning til sommeren og til jul, mest som et påskudd for en god fest. Shakespark har gjennom årene deltatt i maratonløp i Bergen, Oslo, Jølster, Danmark, Sverige og Finnland.

Alle de ti løperne på laget er nå bestefedre, og langdistansene er nå redusert til halv maraton. Vi legger ikke skjul på at de mange deltakelser i utenlandske løp primært motivers av reisen og de festligheter som hører med.

Foruten løping med laget mitt, er løping en livsstil som medfører flere ukentlige løpeturer på Byfjellene, i Fjellveien, eller på vei til jobben. 

På mine reiser til fremmede steder er løpeturen før frokost alltid en gøy oppdagelsesferd som gir overblikk over gater, steder og lokalfolkets laden der jeg har havnet.

Hvorfor 42 195 m?

Da man i moderne tid skulle gjenoppta antikkens skikker med olympiske idrettsstevner kom det opp et forslag om et virkelig langløp som pekte tilbake på antikkens idrettshistorie. Historien om krigeren som løp fra Maraton til Aten for å fortelle at atenerne hadde vunnet slaget, før han falt død om, ble valgt som forhistorien til ultralangdistanseløpet.

Løpet skulle gå en distanse tilsvarende Maraton - Aten. Men hvor langt er det mellom to byer målt i meter? Det er det umulig å svare på 2400 år etter hendelsen. Men man landet på en distanse på 4 mil. Da løpet skulle gå for første gang under Olympiaden i London 1908, fikk det så god forhåndsomtale at selv kongen ble interessert og ville se maratonløpet. Men da det lå utenfor verdigheten til britiske kong Georg V å umake seg ned i bygatene for å se løperne springe forbi, måtte løperne ta en omvei opp til Buckingham Pallace der kongen stod og heiet på løperne. Dermed ble de fire mil forlenget til distansen 42 195 m som er dagens maratondistanse.

Vår maratondronning Grethe Waits uttalte at maratonløpet er tre mil transport, og en drøy mil som et blodslit.

Det fine med maratonløp er at farten er så rolig at man kan hyggesnakke med andre løpere underveis.

Kunsten med maratonløp er å velge det rette tempo. Man kan alltid løpe raskere, men løper man for fort klarer man ikke å holde ut alle de 42 km. Løper man for langsomt ergrer man seg over en dårlig tid som kunne vært bedre.

Alle som fullfører et maratonløp vinner. Den viktigste seieren er over viljen, som vil stå i mot smerter og trang til å gi seg. Seieren krones med en lykkerus som varer i dager, kanskje uker etter løpet. Lykken ved å bo i et veltrent, sunt legeme med viljestyrke til overmål.