Ord om alt

Aforismer

Å kunne sitte alene, tenke og filosofere, er en luksus man kun kan unne seg

etter at man har fått mat, husly og varme.

Arestoteles

Kraft

I min barndom var all elektrisk strøm gratis.

Som barn fikk jeg et kraftverk i dåpsgave. Mine bestefedre bygget demninger, installerte turbiner og kraftlinjer inn til huset jeg bodde i. Jeg var arving og eier av denne gratis strømmen som vi fikk fra alle de gratis regnbygene som gjør landet fruktbart. Frem til 1991 betalte jeg kun for infrastrukteren (demninger, turbiner og kraftlinjer). Da det var jeg som eide kraftselskapet var det like unaturlig å betale for denne gratis strømmen, som å betale for eplene som vokser i hagen.

I 1991 vedtok Stortinget å regulere og privatisere kraftmarkedet. Fri konkurranse skulle gi oss billigere strøm sa de.

De oppfant et nytt ord - nettleie, for den infrastrukteren vi alltid hadde betalt for, samt strømpris som betaling til de nye eierne. De nyetablerte strømselskapene kunne nå selge deg og meg strømmen som de hentet gratis fra dine og mine fjellvann. Men uansett om jeg kjøper strømmen fra Alta Energi eller Hallingdal Energi, kommer strømmen fra den nærmeste fossen der jeg bor, mens kraftselskapene bytter penger seg i mellom.

På 2000-tallet la Statsnett sjøkabler ned til kontinentet. Vi skulle da kunne eksportere vår overskuddskraft, og få kraft tilbake når Europa hadde overskuddskraft.

Når våre kraftmagasiner bare har 60% fylling under den regntunge høsten, forstår vi at det ikke er overskuddskraft vi eksporterer, men den kraften vi selv skulle brukt. Dermed gikk prisen til himmels.

Nå har Tyskland og Belgia besluttet å avvikle kjernekraft, mens alle land i Europa har signert avtaler om å fase ut fossilt brennstoff. At vi skal få overskuddskraft fra Europa blir da en utopi. Våre sjøkabler blir da enveiskjørte motorveir ut av landet, der dine og mine fjellvann selges til høystbydende.

Det foreslås nå å løse kraftkrisen med å produsere mer energi i Norge, fra vernede vassdrag, med vindturbinparker i fjellheimen og med kjernekraftverk.

Hvis målet med norsk kraftproduksjon er å løse Europas behov for fornybar energi i det grønne skiftet, har vi for få bekker og fjellområder å bygge ut. Hvis målet med norsk kraftproduksjon er å dekke det norske energibehov, er målet innfridd.

I min barndom var all elektrisk strøm gratis.

Vannkraft - Bølgekraft - Solkraft - Vindkraft - Kjernekraft - Geotermisk varme.   Hva ønsker vi?

Ukraina

I krig og kjærlighet er alt tillatt, sies det. Når en konflikt løses med kuler og krutt, settes alle demokratiske regler til side. Arealforvaltning, forurensingslover, respekten for menneskelivet og naturen forsvinner når kanonene drønner.

Store landområder raseres av inngrep, kjemikalier og miner. Bygninger og infrastruktur ligger i ruiner. Krigens sår kan prege land og folk i mange tiår. Krigen i Ukraina forvolder like mye skade på jordkloden som den skader og dreper sivile og soldater. Miljøbevegelsen har alt å tjene på å forenes med fredsbevegelsen.

Ingen saker opptar meg og urorer meg mer i dag enn krigen og angrepet på Ukraina.
Mine umiddelbare tanker om konflikten er:

- Vladimir Putin åpenbarer seg som mer enn en maktsyk leder, faktisk også som en eneveldig keiser. 

-  Det er galt av europeiske og vestlige stater å forsyne Ukraina med våpen.

-  Det var galt av Norge å endre vår praksis i aldri å levere våpen til land i krig.

-  Våpenleveranser til Ukraina vil bare øke dødstallene for alle parter

-  Norge og Vesten må bidra med humanitær hjelp, feltsykehus, beskyttelsesutstyr og mottak av flyktninger.

" I think the Russians love their children too"
                            Sting

Varanger

Øst for Finland, nord for Sverige ligger regionen med landets mest multietniske historie.

Blant de røde gneisene finner vi landets eldste bergarter som i nær 3 milliarder år har ligget i ro og sett kontinenter og fjellkjeder flyte rundt, kollidere og fortapes.

På Varangerhalvøya ligger 10 000 m avsetninger av sand og leire fra delta-avsetninger på størrelse med Nilens delta.

I Varangerbotn ligger morenen som et godt bevart spor etter en iskappe som for 700 millioner år siden dekket det meste av hele jordkloden. Geologer over hele verden kaller denne Varangeristiden.

I tusener år har russere, finner, germanere og samer bodd side om side i Varanger.

I Neiden slutter Romerriket. Da Romerriket ble delt i år 395 ble Øst-Romeriket, styrt fra Konstantinopel hovedsetet for den ortodokse kirke, mens Vest-Romeriket, styrt fra Roma ble hovedsetet for den katolske kirke. Katolikkene vandret nordover, ble reformert av Luther i Tyskland og bygget lutheranske kirker opp hele Norskekysten, like til Neiden i Varanger. De ortodokse prestene vandret nordover i Øst-Europa, gjennom Russland, like til Neiden i Varanger. I denne lille bygda finner vi derfor St. Georgs kapell tilhørende den lokale ortodokse menighet et steinkast fra den mer staselige lutheranske kirken, med dragehoder som elementer fra den førkristne kultur. Slik vandret de ortodokse og katolske  grenene h.h.v. nordøst og nordvest, og møttes fredlig i Neiden.

Under nødsårene i Finland på 1700-tallet migrerte mange finner ut til kysten og bosatte seg i Varanger. Deres etterkommere, dagens kvener, er en ressurssterk minoritet, som hegner om sin kulturhistorie. Det kvenske språket (gammelfinsk) synges i folkesangene, og høres titt i de kvenske bygdene. Mange av mine venner er kvener, som i sin gjestfrihet gir meg husly under mine reiser. Da synges det alltid kvenske folkeviser. Min svoger Reidar Bakke har gjort en stor innsats med å samle og publisere den kvenske tradisjonsmusikken.

Varanger fremstår som et forbilde for alle verdens multietniske kulturer, med et prakteksempel for hvordan 4 kulturer med 4 helt foskjellige språk kan bo i fred og fordragelighet, uten å klore ut øynene på hverandre. Etter Sovjetunionens kollaps, har varangerbeboere og russere kunne krysse landgrensen papirfritt, som svensker og nordmenn gjør sørpå, og videreutviklet den gamle kultur- og vareutvekslingen, som under pomortiden. Russersamarbeidet i Varanger er en kontrast til hovedstaden som hegner om det russiske fiendebilde.

Ved Neiden ligger også Skoltesamemuseet. Samene i Nordkallotten bor i de fire landene Sverige, Norge, Finland og Russland. De har felles historie, kultur, språk og nasjonaldag 6. februar. Da jeg begynte på skolen i 1967, og lærte norsk rettskrivning, ble det kun undervist norsk språk for samene som knapt kunne ett norsk ord ved skolestart.

Undertrykkelsen av samene kulminerte med Alta-Kautokeino-utbyggingen i 1980. Det ble en vekker for hovedstaden som prøvde rette opp historiens ugjerninger ved opprettelsen av Sametinget. Sametinget er foruten tingsal et spennende kultursenter, som sammen med museene i Varangerbotn, Neiden og Karasjok gir fremragende presentasjoner av vår urbefolkningskultur.

Også samekulturen bør fremstå som et forbilde for folkeslag som ble delt ved nye nasjonsdannelser. Det kurdiske folk deler i likhet med samene skjebnen ved å se landet sitt delt av fire nasjoner. En fredskonferanse for kurderne i Iran, Irak, Syria og Tyrkia bør derfor arrangeres i Varanger.

Varanger er langt mer enn et forbilde for fred, urgamle fjell og møtested for religioner, språk og kulturer. Det er også smellvakker natur, med en levende kystkultur, mektige fjell, endeløse vidder, multer, lakseelver, nordlys, middnattsol og bare hyggelige mennesker. Passvikdalen som kiler seg inn mellom Russland og Finland, Kong Oskars kapell i Grense Jakobselv, ytterste utpost mot Barentshavet i Hamningberg, heksemonumentet i Vardø, påkaller oppmerksomheten.

Vil du vite mer vil jeg anbefale Varanger Årbok, der de kreative, stolte, arbeidssomme varangerbeboerne (og noen sørfra) fyller sidene med gammel og ny kultur.

Fjernsynet

I mitt barndomshjem var det ikke fjernsynsapparat. Det savnet vi heller ikke, da vi kun var hjemme for å spise og å sove.

Lørdagskvelden kl 18. benket barna i blokken seg hos et barnløst par som hadde råd til fjernsyn. Der så vi Kosekroken med tante Ragne og Postmannen, Lille Rosin eller Pernille og Hr Nelsson.

Resten av dagen og uken kløv vi oppe i fjellene bak blokken der vi bygget hytter og duekleiver, hang opp slengdisser eller lekte cowboyer og indianere. Før jeg begynte på skolen hadde jeg drept mer enn 100 skurker, og noen indianere.

Hvis vi ikke lekte i fjellet bak blokken var det gatelek med kanonball, slåball, slenghoppetau, paradis, fotball eller sykling. Om vinteren var det skirenn på markene, rattkjelke i bakkene ned til Stemmemyren eller snøhulebygging.

Alt dette måtte vi gjøre fordi vi ikke hadde fjernsyn, nettbrett, eller smart-telefoner.

I dag er min barndoms gater som jeg titt passerer, helt tomme. 

I dag har jeg råd til fargefjernsynsapparat. Det jeg hadde tok kvelden for et par år siden, uten at jeg har savnet det en kveld. Livet har for mange spennende oppgaver til at savnet av fjernsynsapparatet har rammet meg.

Men som en guilty pleassure vedgår jeg gladelig at jeg en sen fredagskveld kan finne på plukke ned Nytt på Nytt på en EDB-maskin, eller at min langt bedre halvdel kan friste meg med en krimserie.

Guide til Den norske stats kamuflering av sine virksomheter

Secora     =    Kystverket

Entra       =    Statsbygg

Mesta      =    Vegvesenet

Cermaq   =    Statens kornforretning

Equinor   =    Den norske stats oljeselskap

Avinor     =    Luftfartsverket     (Vi går på i sør og avinor) 

Norec      =    Fredskorpset

Oslo Met =    Høyskolen på Østlandet