Thorbjørn Kaland

Med båt og seil er alle verdens øyer og kontinenter befolket.
Mer mot og utferdstrang enn risikovurdering hadde de mange som seilte ut forbi horisonten, uvitende om det ville dukke opp en øy som var mer grøderik enn den de forlot.

Norgeshistorien er full av beretninger om sjøfarende og oppdagere av Vesterhavsøyene like til Amerika. Vi hører kun om de som kom velberget frem. Trolig har mange mange flere funnet sin grav på havet.

Med seil ble vårt kongerike bundet sammen. Med seil ble fisken fanget i Norskehavet og frakten fra NordNorge kysten langs til Bergen. Med seil ble norsk fisk fraktet til kontinentet, mens kontinentale varer og skikker ble med tilbake.

Fra sjøsiden har jeg sett hele den norske kysten, fra Russland til Sverige, og rundt på Svalbard. Med seil har jeg funnet de vakreste perlene i norsk natur, de veiløse steder. Fra båten har jeg besteget våre villeste tinder som Sunnmørsalpene, Hornelen, Alden og Losna. Best har jeg det på sjøen med familie og gode venner ombord.

Bak hvert nes åpenbares et nytt landskap. I en grenseløs skjærgård finner vi ly for havstormene og idylliske ankerplasser.

I vår lokale seilforening lærer vi barna å seile fra småskolealder, og vi konkurrerer i ukentlige seilaser på fjorden.

Om hver eneste nordmann hadde hatt sin egen båt, kunne fortsatt hver eneste landsmann funnet sin egen holme, sin egen vik å ankre opp, og nyte morgensol, morgenbad og selvfisket middag.