Thorbjørn Kaland

Kryosfæren

Krysosfæren er betegnesen for alt varig nediset areal på jordkloden. Den favner Antarktis, Gønland, Nordpolen samt høyfjellsområder på alle kontinenter som er dekket med isbreer.

Kryosfæren dekker 10% av jordens landarealer. Kryosfæren favner også store områder med permafrost, der jordlagene er evig nedfrosset under den overflaten som tiner om sommeren. Vi finner store tundraområder i Sibir, Alaska, Canada, øyene i Nordishavet og i Patagonia.

I de alpine tindene vi finner i Himalaya, Grønland og Antarktis ser vi tydelig hvordan isen glir nedover fjellsider og daler, og meisler ut landskapet.

I Norge er kryosfæren representert ved våre mange små og store isbreer.

Norges isbreer og bresjøers ble i 2022 målt til et samlet breareal på 2328 +/- 70 km². De 10 største breene dekker 52% av arealet.

Leken i isen

Bli med inn i isens magiske rike!

Breens utilgjengelighet er i seg selv en tillokkende kraft. Isen er glatt, snøen er myk og dyp, og den skjuler farlige bresprekker. Men de aktive bremiljøene i landet har rikelig med kompetanse, utstyr og ønsker om å spre interessen for breturer.

Å vandre inn i en knakende bre med dype sprekker, klukkende bekker i sprekkebunnen, mens solen reflekterer isens klare blåskinn, er som en eventyrferd inn i et magisk rike. De smale bladene av rygger som taulaget entrer ville vært langt mer risikofylt å vandre om det var fast fjell. På breens smale halefinne går vi med stegjern som borer hvert steg ned i isen. Tryggheten henger i tauet som forbinder vandrerne. Med isøksen i hånden har vi tre «bein» å feste oss i isen med. Første person i følget skrur isskruer ned i isen, og sikrer alle som passerer festet bakover i følget, til siste person plukker med seg skruen.

Fåbergstølsbreen, Jostedalen

Kryssing av Folgefonna

Brepionerer

Dagens bresport hviler på erfaringene og tradisjonene til de første brepionerene og deres førstegangsbestigninger. Isbreene hadde ligget der som hindre eller ferdselsveier fra den første innvandringen. Hardinger krysset Folgefonna med folk og fe, mens fjordingene krysset Jostedalsbreen for å bytte bort husdyr, avling eller ektemaker.

Da byfolk i Norge, og engelske oppdagere oppdaget Norge i nasjonalromantikken, falt enkeltes øyne på isbreene.

Istider

Den siste geologiske perioden - kvartær fra 2,6 mill år frem til i dag, er preget av en rekke istider. Fra de store endemorenene i ytterkant av den nordeuropeiske iskappen, kjenner vi tre store istider elster, saale og Weichsel.

Fra havbunnsedimentene i Nordsjøen og Atlanterhavet kjenner vi hele 40 adskilte kuldetider med mellomliggende varmetider i løpet av kvartærperioden. Men fra havbunnsedimentene kan vi ikke se om hele landet var isfritt, eller delvis isfritt i løpet av de mellomliggende varmeperiodene. Den siste istiden weichsel fra 115 000 år til 10 000 år før nåtid hadde to perioder med delvis nedsmelting (heri Ålesundinterstadialen 45 000 før nåtid).

Wecheselistiden hadd maks utbredelse for 20 000 år siden, da den gled ut i Nordsjøen, dekket det meste av England, Nord-Tyskland og Nord-Polen. I Russland dekket den Sibir og Uralfjellene. 

Områdene i Nordsjøbassenget og Norskehavet som lå utenfor iskappen i Norge var også preget av istidene. Under istidene var klimaet kaldere, noe som påvirket faunaen i området. Ved kjerneboring i løsmassene utenfor kysten har man derfor fått opp sammenhengende strategigrafiske rekker (lagpakker) som går gjennom hele kvartærperioden. Man så her lag med varmekrevende arter som vekslet med lag av fossiler av skalldyr som krever langt kaldere vann. Her så man at vi har hatt en rekke istider med mellomliggende varmeperioder. Under en istid vil det være større andel oksygenatomer i vannet med ¹⁶ O, mens vi under en varmeperiode, som i dag, vil ha en større andel ¹⁸O-isotoper i sjøvannet. Ved å undersøke ¹⁶O/¹⁸O raten i skalldyr avsatt i lagene nedover på havbunnen, kan man si om de er avsatt under en istid eller i varmere perioder. Ved å skille lagene med ulike oksygenisotoper kunne man da skille hele 40 ulike kuldeperioder med mellomliggende varmeperioder, gjennom de siste 2,588 millioner år. De ulike varme/kuldeperiodene lokalisert ved havbunnavsetninger kalles isotoptrinn. De ulike trinnene navngis med nummer.

Før kvartærperioden var det også perioder med istider. Den eldste av de kjente er varangeristiden, 800 mill år siden.

Siste istids maksimale utbredelse 20 000 år før nåtid, etter Mangerud, Svendsen m.fl.

Diaggrammet viser de siste påviste istidene og mellomistidene med korresponderende isotoptrinn fra havbunn-sedimentene. Totalt viser havbunnavsetningene omlag 40 vekslinger mellom kuldetid og varmeperiode, men alle disse kan ikke spores med avsetninger på land. Isotptrinnene kan ikke stadfeste om hele landet var isfritt.

Isen som ga oss landet vårt

Iskappene som gjennom flere millioner år har dekket Norge og Nord-Europa, har også meislet ut landet vårt. Nedsenkingene fra elveløp er forsterket til dype daler og fjorder.
Mange av landskapselementene i områdene rundt oss er skapt av isen. Moreneryggene er velkjente. De ligger gjerne som en rygg på tvers av dalen, og forteller historien om den gang bretungen lå i dalen og skjøv grusryggen frem. Moreneryggen kan også slange seg over sletter eller langs åsrygger som spor etter den siste isbreens yttergrense. Morenen karakteriseres ved en blandeing av alle kornstørrelser, fra leire til sand, grus og store blokker, gjerne med høyst ulik mineralsammensetning. Materialsammenblandingen i morenen avslører at isbreen ikke tar hensyn når den knuser opp og rasker med seg stein over store landområder.

Under isbreen er det en stor drenering av smeltevann. Mens elvene på tørt land graver seg ned i fjellbunnen, graver breelvene seg opp i isen. De subglasiale elveløpene avsetter derfor store materialhauger. Når isen er bort ser vi de som lange rygger på langs ned dalen. Vi kaller slike avsetninger eskere og drumlins.

Elveløpet under en bretunge vil spre seg ut over sletten og avsette løsmasser fra brevannet i over et vidt område med vekslende elveløp. Slike brerand-delta kalles sandur-delta, et ord hentet fra Island.
Etter isavsmeltingen kan det ligge isklumper igjen i flere år før de smelter bort. De kalles dødis. Når dødisen smelter bort ligger det en dødisgrop tilbake i løsmassene som en liten poll eller tjern.

Kunstnere på breen

Under nasjonalromantikken på 1800-tallet dro kunstnere, diktere, komponister ut fra storbyenes vannhull for å oppdage, breskrive og bevistgjøre folk for norsk natur. De ville fjell og farlige breer som hadde vært hindere for lokalfolk og ferdafolk, ble nå verdsatt som det mektige Norge, som måtte frigjøres som en selvstendig stat.

I.C. Dahl malte norske breer, Tideman & Gude la Folgefonna i horisonten for brudeferden i Hardanger (dog på feil side av fjorden). Henrik Wergeland, Henrik Ibsen vandret gjennom Jotunheimen og inn på breene som de beskrev.

Bjørn Stjerne Bjørnsom skrev:

Undres på hvad jeg får at

se over de høye fjelde

Øjet skuer nok bare sne

Ville så gjerne over

Ibsen sendte Peer Gynt inn blant Hardangerviddas tinder:

Se Hallingskarven i vinterham; -

Han brisker sig, gamlen, i kveldsols bram.

Jøklen, bror hans, står bag på skrå;

Han har endnu den grønne iskåben på.

Folgefonnen, hun er nu så fin, -

Ligger som jomfru i skære lin

At Ibsen hos Peer Gynt navngir Hardangerjøkulen som Hallingskarvets bror kan fryde en geolog. Foruten de to fjellkroppenes forbrødring med sine hvite fonner har de jo også et felles opphav som skyvedekker av bergartslag, som ble skjøvet inn over Hardangervidda da Nord-Amerika og Grønland kolliderte med Skandinavia under den kaledonske fjelloppbyggingen.

Edward Grieg vandret gjennom Jotunheimen. Ved Gjende forelsket han seg i budeien Gjendine, horpå han skrev Gjendines båndlåt. Den lokale folkemusikken ble skrevet inn i hans symfoniske verk. Sammen med Ibsen skrev Grieg fjellheimen inn i vårt nasjonalepos Peer Gynt.